Udødelighet del I (bioteknologi)

Til tross for at verden er i dårlig forfatning akuratt nå har jeg stor tro på fremtiden, og en av tingene jeg gleder meg til at forskningen og teknologien skal få til er å fjerne det tullet med at mennesker absolutt må dø. Først og fremst fordi jeg ikke har lyst til å dø selv, men også fordi i en verden der folk ikke dør, vil sansynligvis relligion bli avleggs, og det er bra for alle.
Men spørsmålet må da være, hvordan kan det la seg gjøre? For å kunne løse et problem må man vite hva problemet består i, og det mennesker dør av er i grove trekk dette:
1. sykdommer
2. alderdom
3. ulykker

I tillegg blir folk drept både i kriger og som resultat av kriminalitet, men det får desverre ikke vitenskapen gjort noe med (med mindre vi begynner med robot-soldater og greier å skjerme sivile).
Det er to typer teknologi jeg tror kommer til å løse disse problemene sammen, og jeg skal fortelle litt om begge to. Det første er bioteknologi, som allerede er på god vei mot å nå mange av sine mål, til tross for sterk motstand blandt politikkere og interessegrupper, den andre er cyborg-teknologi, som jeg skal skrive om i del II.

Bioteknologi
Bioteknologi er forskning på alt som er "naturlig", altså biologi, kjemi, medisin osv. Dødsårsak nr. 1, sykdommer, bør kunne ellimineres fullstendig ved hjelp av denne teknologien. Virus og bakterie-sykdommer bør man kunne lage effektive vaksiner og medisiner mot, mangelsykdommer bør kunne elimineres ved hjelp av genmodifisert mat og kosttilskudd, organene våre bør kunne genmodifiseres til å tåle giftstoffer de ikke tåler nå osv.
Det betyr at alle bør kunne leve til de når 80-90år, med mindre de dør i en ulykke før det, men hva skjer da?
Jo, som mange vet finnes det en "tusen hjerteslag-regel" som er slik at når et hjerte, enten det er hos et menneske, en mus eller en ellefant, slutter å virke når det har slått tusen ganger, og dette er det vi kaller å dø av alderdom. Det vil si, i virkeligheten er det ikke nødvendigvis hjertet som ryker først, men organene generelt blir svakere når vi blir gamle og før eller siden ryker ett eller flere og vi dør. Men hvorfor er det slik?
Som de fleste vet består organene våre av celler, de utfører jobben organet er til for og innimellom kopierer de seg selv. En celle lever ikke for alltid, noen lever noen år, andre enda lenger, men alle celler (untatt nerveceller) dør av seg selv før eller siden. Når vi er små, fra vi blir unnfanget til vi blir ca. 20, kopierer cellene seg mye raskere enn de dør, og derfor vokser vi og blir sterkere, men fra 20 og utover begynner cellene å dø raskere enn de kopieres og organene blir derfor svakere.
Det er altså to løsninger på alderdomsproblemet: 1. få cellene til å leve lenger og 2. få dem til å kopiere seg fortere. Og løsningen forskningen sansynligvis kommer til å bruke er: begge deler!
Det er f.eks. allerede gjort forsøk på å gi larver innsprøytninger med rene antioksidanter, som vi stadig får høre at er bra for helsa, og resultatet var at alle cellene til larven levde 200% lengere, noe som førte til at en gjennomsnitts-larve fikk livet sitt økt med 50%. Det ville tilsvart en økning på 40år hvis dette ble brukt på mennesker der levealderen nå er 80år.
Den andre løsningen er å modifisere DNA-et, for det er nemlig genene som forteller cellene at de skal slutte å kopiere seg selv når vi blir gamle, hvis vi fjerner den kommandoen betyr det at organene i teorien kan leve evig uten å svekkes.
I tillegg til dette kan vi bruke stamceller til å reparere ødelagte organer. Hvis man f.eks. trenger en operasjon kan den etterlate en arr på organet, og i det ommerådet som arret er vil ikke cellene kunne kopiere seg selv lenger, dette kan løses ved å sprøyte stamceller inn i arret, stamcellene vil da modifisere seg selv til å bli like organcellene og begynne å kopiere seg selv, og organet vil bli så godt som nytt.
Det eneste organet som ikke nødvendigvis er sikret når dette er på plass er desverre også det organet vi er mest avhengige av, nemlig hjernen. Nerveceller hverken dør av seg selv eller kopierer seg selv, men likevel blir hjernen dårligere med alderen. I løpet av livet mister vi hjerneceller hver gang vi dunker hodet, rister på hodet, drikker alkohol og mye annet, i tillegg vet man ikke nok om hvordan hjernen virker til å vite om den kan bli overbelastet. Hvis vi skulle leve i 500år, ville hjernen gått tom for plass etter 500år med akumulering av tanker, minner og kunnskap?
Som du sikkert har gjettet har jeg et svar på dette og, men det blir i neste del.